Hvorfor er jeg så glad i dette kontinentet spør mange meg om. Kunne ramset opp en hel liste, men min oppvekst i nabolandet Zambia har jo selvfølgelig preget meg, og gjør at jeg i utgangspunktet har en sterk tilknytning her.
Men det jeg gleder meg over hver eneste dag er den fantastiske naturen. Alle de forskjellige trærne, blomstene, plantene, ferske grønnsaker og frukter, pink skies og ikke minst Lake Malawi. Hver dag etter jobb gleder jeg meg til å tilbringe tid i hagen min sammen med hundene og vaktene. Av og til kommer naboene også forbi for å skravle litt. Det er rett og slett digg å bare henge ut!
Det skal heller ikke stikkes under en stol at jeg liker en god fest med dansing hele natta, så nå må vi snart planlegge en skikkelig fest. Men musikk kan man høre de fleste steder 24/7, så det er alltid muligheter for svinge litt på hoftene og det gir meg mye glede.
Ok, så naturen og festene er på toppen av lista, men forrige helg skjedde noe jeg beundrer Afrika. Nei, Afrika er ikke et land, men noen fellesnevnere går på tvers av dette mangfoldige kontinentet. Og følgende historie er et slikt eksempel.
Mary, min Zambiske søster, og hennes datter Annie på fem år reiste forrige helg fra Zambia for å besøke meg. Allerede før avreisedagen var det el del utfordinger med billetkjøp, men de kom seg på faktisk på bussen lørdag morgen. So far - so good.
Jeg tilbragte lørdagen i Lilongwe med min kenyanske FK- kollega Paul. Etter mye sightseeing i hovedstaden var det tid for litt forfriskninger. I det vi setter oss ned for å slappe av mottar jeg en melding jeg ikke ville ha. Mary kunne fortelle at bussen fra Zambia ikke gikk til Lilongwe allikevel, men kun til nærmeste grenseby..i Zambia..
Typisk! Sånne uventede hendelser er jo i grunnen ikke overraskende, men kunne likevel ikke la være å kjenne på en del fortvilelse der og da.
Først leita vi etter informasjon om hvordan hun selv kunne ta seg fra og til Lilongwe. Vi visste ikke hvor det var eller hvor langt det var å kjøre. Da resepsjonistene på hotellet fortalte oss det var fem timer en vei (!) var ideen om å kjøre dit selv ute av vinduet. Klokka var allerede mange og snart kom mørket.
Paul hadde litt telefonkontakt med en Malawisk venn som hadde bodd i Zambia for noen år tilbake, men det var usikkert hvordan han egentlig kunne bidra siden han på telefonen bare fortsatte med å spørre om hvor Mary var.
Etter to timer (!) med venting på John, kom han og kona dinglene med godt humør og mye latter. Jeg klarte så vidt å smile. Bare tanken på at Mary og Anna skulle stå der på grensa langt på kvelden (og muligens natta) uten mulighet for å komme seg videre. Uff.
Det første John sa lattermildt da han og kona slo seg ned med oss var: ‘Hey someone is not drinking! Who is that person?’ Ikke tid for vittigheter nå tenkte jeg. La oss finne en løsning nå, pronto! Etter en kjapp introduksjon konkluderte John med at vi ikke hadde noe annet valg enn å bare komme oss avgårde for å hente dem. Jeg hadde fått streng beskjed fra mekanikeren hjemme om å IKKE kjøre i mørket fordi jeg ikke hadde baklys. Trafikken her er skummel. Men å kjøre i mørket er et virkelig NO NO. Særlig lange strekninger uten gatelys med gale bilister, dårlige veier, folk og dyr vandrende midt i veien, og min egen bil uten baklys. Dette var en risk jeg ikke likte å ta, men hva slags valg hadde jeg nå..?
Da jeg fortalte John dette svarte han optimistisk: But do you have frontlights? Jaaa…jeg har jo det…, svarer jeg. 'OK, then lets go!' Han kunne veien så det var i det minste noe, i tillegg hadde han og kona nok av godt humør, noe som vi virkelig trengte i denne situasjonen. Etter å ha fylt tanken (igjen) var vi på vei til Zambia. Ikke akkurat det jeg hadde sett for meg da jeg sto opp den dagen.
Kjøreturen gikk heldigvis bra, og det var ikke 5 timer slikt vi hadde blitt fortalt, men 2,5 hver vei. John ringte likesågodt sine venner i Zambia for å undersøke om de kunne finne Mary i grensebyen Chipata på Zambisk side, og sende henne trygt av gårde i en taxi til grenseovergangen. Det ble mørkt før vi kom frem, men en stor lettelse da vi var fremme. Da kunne vi endelig senke skuldrene.
John visste naturligvis om en bar som vi fant frem til bak noen busker og ett par kratt, mens vi ventet på jentene. De andre fikk smakt på en Mosi hver ( Zambisk øl ) i en true style African bar, og plutselig var det som var en nær-katastrofe blitt en av de morsomste og hyggeligste kveldene her i Malawi.
Etter telefon fra Mary om at de hadde gått av bussen og var i en taxi til grensen beveget vi oss fra baren, og etter noen minutter kom en bil og vi visste det måtte være dem. De steg ut av bilen, og da vi så det var dem lo hele gjengen og alle vinket for harde livet. PUH! For en lettelse! Ikke bare for oss, men selvfølgelig også for Mary med sin datter uvitende om hele situasjonen.
Det virket nesten for godt til å være sant da alle satt trygge i bilen på vei tilbake til Lilongwe. Vi var fremme rundt midnatt og da var man bra trøtt av kjøring gitt.
John og Happy kom rett fra jobb for å hjelpe meg, en utlending som de aldri før hadde møtt eller hørt om. På en lørdag da de kunne gjort masse annet etter arbeidstid. I tillegg hadde Paul kun kjent John i 2 uker! Tenk det. Alle krefter samles for å hjelpe ut en venn i trøbbel her. Selv en venn man kun har kjent i to uker. Tusen takk - og noe å lære av sier jeg bare.
Nå har Mary og Anna vært her i to uker og vi storkoser oss hver dag.
All smiles
Hurra for Mary 32 år!
Utsikt fra Sitima hotel
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar